Hei.
Mange stunder alene, raser tankene hele tiden.
Det er disse stundene som forteller meg hvem jeg er , og hvem jeg bør eller skal være. Det er disse stundene som gir meg svarene på hva jeg vil.
Svarene jeg får er mange og tvedydige. De forteller også at de vil forandre seg med tiden, det vil si utviklingen av meg som menneske og hvem jeg omgås og hva de personene krever/ønsker av meg. Disse tilbakemeldingene er det jeg som person kan utvikle meg på. Både de triste tilbakemeldingene, samt de gode!
Konklusjonen av de tankene jeg har hatt til nå, er at jeg ikke vil leve alene resten av mitt liv, som en forlatt sjel uten redning. Jeg har et inderlig ønske om å kunne dele resten av mitt liv med mine barn og den personen som har hatt, og har størst innflytelse på mitt liv :)

Aldri har jeg følt så mye (ALDRI!) som det jeg gjør nå. Det skremmer meg! Fordi jeg var så langt nede sist, og da hadde jeg ikke de følelsene jeg har nå. Hva hvis dette ikke går??? Hva da med meg. (egoen i meg:-) )
Hver gang denne personen tar på meg, sitrer det i kroppen.
Hver gang denne personen ser på meg smiler hjertet, og rister lett.
Hver gang denne personen smiler til meg blir jeg glad.
Hver gang denne personen kommer i mine tanker, blir jeg ukonsentrert og faller ut.
Hver gang jeg får en SMS, håper jeg det er fra denne personen.
Hver gang denne personen ringer til meg håper jeg det er for å få treffe meg.
Hver gang jeg får ta på personen flommer det over av hormoner og adrenalin hos meg.
Hver gang jeg legger meg for å sove er det med et smil.
Hver gang jeg våkner er det med godt humør pga denne personen.

Det er først NÅ jeg kan si med ekte oppriktighet: Jeg elsker denne personen!!! :)

Bare det å skrive dette gjør meg glad og smilende.

Skrevet av Steve