Hei hei alle sammen.
Her har det skjedd litt forskjellig de siste ukene...siste rest av ferie skal virkelig nytes. :-)
Vi har fisket...sjokk!!! hihi. Jeg fikk 3 nye arter...kommer seg nå ja. Tror jeg har 19 arter nå. Det er ganske så bra det. hihi.
Vi var på Ogna en dag og koste oss masse masse. Mannen fisket mens jeg koste meg i solen. Ungene badet og lekte på stranden.
Pappaen til Daniel giftet seg med sin kjære. De var så nydelige alle sammen. Etter kirken gikk jeg, mannen, Sigurd og Bjørg og koste oss litt i byen.
På ettermiddag/kvelden gikk jeg og mannen til Dyrnes og microfisket....det er drit gøy det....pitte pitte små fisk. Fikk noen men ingen nye arter.
Kjørte hjem og hentet ungene i 9 tiden og kjørte til Stapnes for å nattfiske litt og se på stjerneskudd. Fantastisk deilig å ligge på fjellet med bølgesus og helt svart på himmelen med MASSE stjerner...
Jeg har fått "bibelen" i posten..satt ute med kaffi og koste meg med den og så har jeg begynt å ta frem scrappetingene igjen...jeg må finne fristedet mitt igjen...jeg kjenner behovet er stort nå. hihi. Det er deilig med å kunne gå å sette seg på kontoret og bare gå inn i en annen verden og bare kose seg.
Har kjempe masse bilder til å scrappe men syns det var så kjekt å begynne på brudebildene..vet ikke enda om jeg lager en egen album til det eller om jeg tar det inn i miin BOM.
Dette er bilde når vi gir hverandre ringene, BEST I VERDEN står det på utsiden av mannen sin ring og LITEN OG SØT står på min. Er så fornøyd med de ringene.
Brudedansen vår. FROM THIS MOMENT ON er en nydelig sang og passet godt til oss. hihi
Ellers så har mannen min vært i en dykkeulykke. Det var helt grusomt. Jeg hørte og så branbil, sykebil og politiet kjøre forbi huset her...var inne på lokalavisen på nett å så om der sto noe...plutselig gikk det opp for meg at de var ute og dykket. Så kom ei venninnne springene opp trappen hos meg og lurte på om ikke jeg hadde hørt noe..hun hadde fått telefon av mannen at min mann lå i sykebilen. Første tanken min var å komme meg ut i frisk luft å røyke...og jeg slukte røyken...jeg hadde mannens telefon her så det begynte å ringe på min telefon å hans...va heilt kaos...jeg tenkte bare "ro deg ned, dette går fint, ikke mist hode, du må klare dette, mannen trenger meg"...så min venninne spurte hvordan jeg klarte å holde meg så rolig...jeg så på henne og svarte "hva kan jeg gjøre vist jeg bare friker ut", og jeg friket helt inni meg, hadde mest lyst til bare å legge meg, sove, forsvinne. Snakket med en venninne i telefonen og da kom seaking hellikopteret over hode på oss, ja da mistet jeg hodet helt. Da tok venninnen min telefonene mens jeg gikk inn å sette meg på gulvet og tårene bare rant....men inni mellom alle tårene hentet jeg meg inn igjen, for opp og tok meg sammen. Ingen vits at jeg friker ut, jeg kan ikke hjelpe mannen eller noen andre da. Så kom søsteren min å passet ungene mens jeg kjørte ut til Hovland der alt skjedde. Der traff jeg sykebilen med mannen i (viste ikke det da). Fikk snakket med en politi og han sa han va i sykebilen på vei til helikopteret som skulle fly han til SUS. Politi mannen forklarte hva som hadde skjedd....noe jeg hørte bare som bla bla bla bla....jeg spurte flere ganger han om hvordan det var med mannen min, men det kunne han ikke helt svare på, så han lurte på om jeg ville snakke med en lege...ehh...ja takk svarte jeg og han hentet en lege. Hun kunne roe meg ned og si at han hadde det bra, han var med bevissthet og han hadde snakket med henne. Hun hadde snakket med SUS og de ventet på han. Der skulle han observeres et par timer. Så da var jeg fornøyd så vi hoppet i bilen og kjørte hjem igjen. Der sa jeg til søsteren min at hun måtte ringe til mamma og pappa å si de måtte komme å være med ungene mine mens jeg kjørte til SUS. Jeg ringte til Torill (forlover og bestaste venn) og sa hun måtte komme å hente meg og kjøre inn. Inni mellom alt dette var det flere som ringte til meg...og hver eneste samtale begynte jeg med...ja det er Øystein, men jeg vet ikke mere.... hele verden min gikk rundt. Kunne tenkt meg flere ganger og bare lagt meg ned og sove, men prøvde hele tiden og skru av "meg selv" og tenke at jeg må snakke med alle som lurer og er redde og være til stede for mannen...mannen trenger meg nå... Jeg pakket kler til mannen og tannbørste itillfelle han måtte overnatte. Jeg ringte mammaen og pappaen hans og fortelte dem hva som hadde skjedd, og at jeg skulle ringe så fort jeg hadde fått kommet meg på sykehuset og sett og snakket med han selv. Mamma og de kom så jeg og Torill hoppet i bilen og kjørte innover....futti grisen så sent det gikk, trodde aldri vi skulle komme frem...Jeg ringte noen andre venner og sa hva som hadde skjedd. Foreldrene hans ringte tilbake til meg, da hadde de ringt til noen de kjente på SUS for å høre om de kunne finne ut om hvordan han hadde det. De hadde fått beskjed at han var inne til undersøkelser og kunne ringe dem tilbake etterpå. Så det var greit og vite. Turen varte og rakk....telefonen plinkte igjen, da var det chatten til facebook, en kamerat av Øystein som satt i nordsjøen på jobb, sa jeg måtte sende han nummeret til min telefon, straks etterpå ringte han...og jeg svarte som jeg hadde gjort resten av kvelden...ja det er Øystein, men jeg vet ikke mere.....da svarte han "ja jeg vet og jeg vet alt"...det var bare helt fantastisk, han hadde da, i nordsjøen, ringt hjem og rundt til de involverte og forhørt seg...og kunne berolige meg med at dette gikk så fint atte. Han hadde det helt fint. Det var så deilig og vite. Og denne mannen snakker så rolig og avballansert at det er så flott så. Da vi endellig kom til Ålgård ringte jeg til SUS for å høre hvor jeg skulle gå for å treffe mannen, og fikk beskjed til å hendvende meg på akutten. Da vi kjørte forbi Kvadrat ringte en telefon fra SUS....jeg viste ikke helt om jeg ville svare...ville egentlig bare kaste telefonen ut vinduet...men jeg svarte...så forsiktig jeg kunne..."Hei, det er Nathalie" og i den andre enden svarte mannen!!!! Han hadde det helt fint. Jeg sa jeg var på vei inn og var der snart...han lurte på om det var sant?? hihi. Klart det, svarte jeg, klart jeg skal komme inn til deg. Så da var turen videre lettere og jeg gruet meg ikke såååå veldig til å ankomme SUS.
Da vi endelig ankom SUS gikk vi inn i akutten og spurte etter mannen og de sa gå inn den døren og så til venstre og inn på rom 3...å der lå den flotte mannen min...i sykesengen med oksygen maske, inntravanøst og masse elektroder rundt på kroppen. Det var skummelt og heilt fantastisk deilig å se han. Det var en dame inne med han når vi kom og hun sa noe til oss, men det husker jeg ikke. Jeg fikk gi han en kos og satte meg med sengen....ville helst ligget i sengen med han. hihi. Han snakket og fortelte. Torill spurte. Jeg satt bare helt taus...helt tom...va bare veldig godt å se han. Jeg spurte om han ville jeg skulle være med han og sove med han og det ville han. Jeg gikk og spurte...men de kunne ikke svare. Han skulle på en annen avdeling så jeg måtte spørre der. Etter hvert da vi kom opp til der han skulle ligge til observasjon over natten, spurte jeg om jeg kunne sove med han, hun viste ikke helt, sto vell egentlig å kranglet litt med seg selv og det endte opp i at jeg fikk være der. Så jeg fulgte Torill ut til bilen og hentet tingene mine..ringte mamma og pappa for å høre om de kunne sove over og klart de kunne det. Så da kunne Torill kjøre hjem. Jeg får jo selvfølgelig dårlig samvittighet for at hun måtte kjøre hjem alene, men hadde et stort behov for å være nært mannen kjente jeg...og jeg vet hun forstår meg. Jeg gikk innom på kiosken og handlet blader til mannen og meg selv. Gikk opp på rommet igjen og la meg i sengen med han. Futti det var godt å kunne ligge og holde rundt han. Jeg skrudde på tven så vi så litt krim og mysterier før vi tok det av. Sykepleieren var inne i 03.00 tiden og skjekket blodtrykk og snakket litt med mannen. Alt var så flott atte og blodprøvene fra tidligere på kvelden var også flotte. Mannen sovnet raskt etter...jeg satte meg i en stol, men den bråkte masse så jeg reiste meg og gikk rundt i rommet og passet på han. Han snorket og sov. Jeg spurte en sykepleier på gangen om jeg kunne få et teppe eller noe. Så la jeg meg på gulvet og prøvde og sove...men nei..tror jeg lå på gulvet rundt en time, det som var godt med å ligge på gulvet var at det var kaldt og fikk kroppen min til å slappe av (av denne påkjennelsen så går kroppen i høygir og jeg klarer ikke slappe av, men kulden, som jeg egentlig hater, klarer å få kroppen til å slappe av)....jeg satte meg på en krakk og satt bare og så på mannen som sov så godt. I 05.00 tiden, da var jeg så trett at jeg ikke helt viste hvor jeg skulle gjøre meg av, så jeg snek meg stilt og rolig oppi sengen med han og sovnet. Klokken 07.00 kom sykepleieren inn og skulle ta blodtrykk igjen. Jeg hoppet ut av sengen og hoppet fort oppi igjen når de var ferdige...vi sov til i 09.00 tiden. Det kom en doktor inn etter hvert og tok en blodprøve rett fra pulsåren for å se om det var gass eller bobler i blodet. Vi ventet en stund så kom han inn igjen og sa at alt var greit og vi bare kunne reise hjem. Jeg ringte Bjørg Louise (venninne) (som egentlig var på ferie i båten men som kom i hu og hast hjem da alt sto på dagen før) og hørte om hun kunne hente oss hjem. Doktoren kom tilbake i rommet med en lapp der han hadde skrevet hva han var innlagt for og hva mannen hadde fått til behandliing. Vi pakket tingene..uten sko..hihi...jeg kom jo ikke på å ta med sko..o gikk og sette oss på utsiden av SUS og ventet på Bjørg Louise. Da ringte lille Andrè for å høre hvordan Øystein hadde det. Jeg holdt nesten på å begynne å grine men klarte og holde meg. Jeg sa han hadde det fint og vi snart kom hjem.
Bjørg Louise kom og turen hjem gikk helt fint. Snakka og lo. Vell hjemme satt mamma og pappa i garasjen og ventet på oss. Vi snakket litt med dem før de kjørte hjem. Ungene kom og snakka litt. På kvelden gikk jeg i dysjen og der ble jeg sittende leeeeeeenge....det var litt godt og bare sitte der...helt alene...mannen ble sikkert litt redd for meg for han kom snikende inn etter en liten time. Vi dysjet og stelte oss og lå på sofaen resten av den kvelden.
Dette var en helt forferdelig hendelse, vet ikke om jeg egentlig forstår hvor farlig det egentlig er...alt gikk jo greit. Men jeg kjenner godt at jeg vil være nær mannen...vil gjøre alt for at han har det greit. Denne helgen er vi alene uten ungene også så vi har virkelig vært kjærester. Vi har kost oss bare oss to hele tiden og det gjorde kjempe godt. Nå må livet bare gå videre, eneste jeg har sagt er at han IKKE får lov til å gå så langt ned i vannet neste gang...for JA jeg synes han skal dykke igjen. Det er noe han liker kjempe godt og dette som skjedde er ikke noe som skal skje igjen.
Grunnen til at jeg skriver alt dette er for å få ord og orden på alt som sviver i hodet mitt....jeg har ikke reagert noe på dette egentlig, bare holdt meg tilbake hele tiden for jeg må være oppegående og tilstede for alle andre. Kanskje jeg hjelper meg selv litt med dette....hvem vet...
Skummelt å komme å se dette....
Den flotte mannen min.
Pga dette så var ikke mannen på sin første arbeidsdag, men dagen etter var han klar og som alltid står jeg klar med kameraet...1 skoledag SKAL alltid knipses....hihi..Ha en flott jobb dag kjære.
Skrives plutselig igjen.
Nå er det sofa tid med min kjære. :-)
